Jeg var, eller har vært en person som i stor grad hadde liten tro på meg selv, men som allikevel innerst inne visst hele tiden at jeg er en person med egenskaper jeg er glad at jeg selv har. Min selvbevissthet har ikke kommet frem før i voksen alder, og særlig etter at jeg ble ”selvstendig” i januar i år.. ikke at jeg ikke var det før, men når man blir nødt til å stå totalt alene på egne ben så utvikler man seg på en helt annen måte…
Jeg har en jobb som krever vannvittig mye av meg, den tar mye av min tid, og mye av min energiske kapasitet, men jeg synes det er veldig gøy så jeg vil ikke klage over det uansett. Jeg har lært mer om meg selv det siste halve året en jeg mange andre på min alder og livssituasjon har.. det er en litt ensom jobb med mye prioriteringer og ansvar, samtidig som den er veldig sosial med masse mennesker jeg skal forholde meg til, til en hver tid. Noen ganger må jeg ta avgjørelser og gjøre ting som egentlig ”ikke er meg”, og som jeg ikke liker å gjøre, men jeg må gjøre det på grunn av min rolle, min stilling i et ”samfunn”. Sørge for ro og orden, få det beste ut av mennesker, støtte de og få de til å utfylle sine roller på en så god måte som mulig.. men hvem støtter meg? Hvem leder meg inn på de rette sporene når jeg er litt ”ute å kjører”? Ingen.
Ingen som stiller krav til meg og mitt arbeid, annet enn at jeg tror de fleste krever at jeg gjør mitt beste. Men hva er mitt beste? Er det beste jeg kan være den empatiske lederen som veileder og i stor grad tilpasser krav til mennesker innenfor det jeg gjetter er deres kapasitet. Er det beste jeg kan være en motiverende leder som gir så mye av seg selv at det gir andre dårlig samvittighet om de ikke støtter seg oppom mitt arbeid og mine tenkemåter? Er jeg best dersom jeg blir strengere og klarere på mine krav og forventninger? Stille krav er jeg dårlig på, fremme ønsker er derimot mer min stil? Burde jeg forandre på den.. vil det utvikle meg? Egentlig så tror jeg ikke det. Jeg vil helt sikkert få med meg noen. Noen som tåler press, presterer bra under press og kanskje til og med er best under press, men da tenker jeg på dem jeg mister.. de som ikke vil fungere under et slikt press og som i stede for da å gjøre litt heller gjør ingenting.. det er litt skummelt for da mister man mangfoldet.. mener jeg.
Nok om mine lederegenskaper. Jeg er også et menneske som ikke alltid har en trang til å være leder. Noen ganger ønsker jeg heller å være avledet.. vekk fra det normale, det rammebefestede og storslåtte. Bare være en person men følelser, temperament, sorger og gleder.. Jeg er helt klart en person med emosjonelle relasjoner til så mye. Men jeg er også en person som kan ha vanskeligheter med å slippe mennesker helt innpå meg. På overflaten vil jeg tro at mange tenker på meg som en aktiv og sprudlende person, men masse energi som tilsynelatende gir masse av seg selv. Men hvem kjenner meg egentlig? Hvem kan se på meg og si at.. Elin, har du det egentlig bra? Og ikke minst hvem kjenner meg så godt at jeg faktisk ærlig kan fortelle at.. nei, vet du hva.. egentlig så har jeg det ikke så bra akkurat nå? Hvilke mennesker kjenner man, og hvilke mennesker kjenner man virkelig godt? Ofte tror man at man kjenner noen, men så viser det seg allikevel at man tar feil.
Tenke er bra… lenge siden jeg faktisk har gitt meg selv tid til virkelig å tenke.. eller, det er noen ting jeg har tenkt mer på enn andre i det siste, allikevel er det kanskje ikke gjennomtenkt. Jeg føler i hvert fall det nå, for hadde ting vært tenkt godt nok igjennom hadde man også tatt med risikoene av enkelte beslutninger. Eller? Man tenker at, hmm.. jeg kunne tenkt meg en tur på fjellet, du ser om hytta er ledig og du har fri og om du har noen å reise med, men du legger også inn risikoen for at noe kan dukke opp.. for eksempel kjempedårlig vær som vil gjøre bilturen så uutholdelig lang og til og med litt farlig at man utsetter turen eller avlyser. Hva om man gjorde slik med alt man tenker? Hva om man avlyser alt som har en risiko? Man kommer seg sikkert trygt gjennom livet, men jeg vil også tro at man får et mindre innholdsrikt liv. Den som alltid forsikrer seg om at ting helt sikkert er bra før man utfører de eller kjøper de eller benytter seg av dem, vil aldri oppleve å bli positivt overrasket. De blir for så vidt aldri skuffet heller, men skuffelse går over og er ofte verdt risikoen.
Jeg kan ikke unngå å dra denne i perspektivet av å gi av seg selv til andre. Man tenker jo alltids igjennom det på forhånd, for hva er vel mer dyrebart enn seg selv, og hva kan du gi mer enn deg selv? Det ligger en stor risiko i akkurat det. Det å være sårbar vil jeg, uten å ha noen statistikker på, påstå at er den skumleste følelsen noen kan ha. Uansett om du er sviktet, eller følelsesmessig såret. Aldri føler du deg så liten som når du er såret.. Selv om jeg selv blir tilsynelatende stor og sterk for omverdenen, så er ikke alt slik som det ser ut til. Alle er da menneskelige, alle har behov for å lage seg et skjold, om det er å gå i forsvar eller være på defensiven så er det begge en måte å beskytte seg selv på. Det å bli såret er nettopp den risikoen du kan løpe på når du gir av deg selv til en annen person. Allikevel kan nettopp det å gi av seg selv gi så utrolig mye tilbake.
Tenk som mye man hadde mistet dersom man aldri gav av seg selv i vennskaplige for ikke å snakke om romantiske eller lidenskaplige relasjoner. Hvor mye går man ikke glipp av da? Jeg vet.. fordi jeg heldigvis blir fortalt av noen at jeg er godt likt og til om med av noen få vært elsket. Det å vite det, selv om jeg også vet at det kan gå over, er så eksistensielt viktig for meg. Jeg eier ingen tvil om hva jeg hadde valgt mellom 10 romantiske/lidenskaplige relasjoner med påfølgende brudd som medfører følelsen av å bli såret eller 100 mellommenneskelige relasjoner hvor alt var fint hele tiden uten store utslag i verken gleder eller sorger hadde jeg med stor sikkerhet valgt det første. Ønsker selvfølgelig å ha begge deler for det mellommenneskelige er også viktig å ha rundt seg…
Poenget mitt er bare at jeg synes ikke alt bør være så gjennomtenkt hele tiden. Jeg tør å satse på ting som ikke er helt sikkert uten å frykte konsekvensene. Du taper mer dersom du aldri får oppleve de virkelig store gledene…. Du vil aldri bli skadet dersom du polstrer deg helt for å forebygge det, men du vinner heller aldri i lotto dersom du aldri satser noe.. Noen ganger må man bare… hvis man ønsker det riktignok.. Det er ikke gitt at du vinner selv om du spiller.. sjansene bare er der, i motsetning til hvis du feiger ut!
