Blant studenter er det mange som ser på det å ta høyere utdanning som en investering. Bare så synd politikerne ikke ser på det med samme øyne.
I forkant av stortingsvalget 2009 er det et enormt fokus på hvilke partier som skal styre landet de neste fire årene. Vil det fortsatt være Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet som deler førersetet i regjering, eller vil FrP male regjeringskvartalet blått? I valgkampen går partiene til valg på kamp- saker som blant annet skattelettelser, oljeboring og SFO- priser. Derimot brukes det lite krefter på samfunnets mest verdifulle ressurs, nemlig kunnskap. Nå må politikerne våge å tenke mer langsiktig og i samarbeid skape utdanningspolitikk som gir et solid grunnlag for fremtidig verdiskapning.
Utdanning i Norge tilbys i størst grad på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet (KD) nettopp for å opprettholde og utvikle verdier og kompetansebehovet nasjonalt og i sin region. Et universitet eller en høgskole er aktive pådrivere for et kunnskapssamfunn i stadig utvikling. Lite hjelper det når studentene, som fremtidige kompetansebærere, bruker mer tid på å selge pølser eller dagligvarer enn de bruker på lesesalen.
Skremmende er det at politikere i dag driver en utdanningspolitikk som gjør at samfunnet blir taperen på lang sikt. Tall fra Lånekassen og statistisk sentralbyrå (SSB) viser at i løpet av tretti år har snittlønnen i Norge nærmest firedoblet seg, mens studiestøtten i samme periode kun har blitt to og en halv gang større. Konsekvensen av at studiestøtten henger etter blir at studentene stadig må jobbe mer ved siden av studiene for å få endene til å møtes. Begrepet fulltidsstudent kan kun plasseres i urealistiske visjoner og ikke i forelesningssalene på utdanningsinstitusjonene.
Slik studiefinansieringsordningen er i dag stimulerer det til mindre fokus på studiene. Studentene lar tid blant bøker og kompendier vike for deltidsjobben, og får dermed mindre tid til å sette seg godt inn i emnet de studerer. Utdanningsinstitusjonene er allikevel økonomisk avhengig av gjennomstrømning og studiepoengsproduksjon for å opprettholde nivået på den produksjonsbaserte komponenten i basisbevilgningen. Dette vil i verste fall føre til at institusjonene senker kravene til studentene for å få de gjennom studiet på normert tid. Noe som gjør at man risikerer at ferdigutdannede studenter har en langt mindre faglig kompetanse en de burde hatt.
Et minstekrav burde være at politikerne setter som mål å heve studiestøtten til
et nivå som gjør at studentene slipper å leve under fattigdomsgrensen. Å forsvare mangel på utvikling av studiestøtten med at studenter alltid har hatt det trangt økonomisk er ikke holdbart. Norge er avhengig av gode fagpersoner nå, og i fremtiden. Våger politikerne virkelig å la samfunnet bli fremtidens taper? Det burde ikke under noen forutsetninger være tvil om at det er kompetanse i befolkningen som er de viktigst aktørene i videreføring av velferdsstaten Norge. Verdiskaping i et samfunn er avhengig av høy kompetanse. Øk studiestøtten NÅ!
