The Hills vs Frustrerte Fruer

Du skjønner at ting har skjedd med livet ditt når du går fra å sammenlikne livet ditt med "The Hills" til en innser at dagens fact er at en mer eller mindre begynner å likne en dårlig parodi av frustrerte fruer. For 2 år siden var livet et intrigemareritt av dimensjoner. Elin, Stine og Caroline skulle finne seg sjæl. Vi visste alt om det meste og de fleste, hva som skjedde og hvor en til en hver tid skulle befinne seg for å være med. Fy faan vi var så kuule. Carlsbergsa på kongens gikk så det grina, vi sang karaoke til stemmen ble slitt og tynn, og vi hadde vel alle de mest håpløse manneprosjektene, på tur (!)... Fy faan, gøtt vi er ferdig med det.

NÅ sitter jeg da her, mer "Bree" enn noen sinne. Fundere mest på når jeg skal få med meg kællen ut for å kjøpe ny sofa. Og hvilke gardiner som passer best til strietapeten og den utsoppa tiur'n i mitt nye paradis, Rødenes.








Lavendelstredet er historie. Ja, og i dag har tillogmed Nissan min, eller kørja - som den er bedre kjent som, skrota. Stakkar nissan. Fikk ikke sagt hade en gang. De hentan mens jeg var på jobb. Jeg har forresten blitt så gammel at jeg holdt på å dø av holke her om dagen. Helt seriøst! Hadde jeg tryna 1 meter lenger frem hadde jeg antakelig slått hue så fælt at jeg hadde blitt grønnsak. Istede slo jeg ryggen, og den går seg jo til etterhvert. Denne nye livsstilen har igjen resultert i brodder, sponset av mormor. Jeg har altså interiør-intriger, vrakpant og brodder som nytt og spennende innhold i livet i motsetning til tidligere "hakke penger til øl- krisa" og han er bare sååå mongo- trøste samtaler internt i venninnegjengen. Følelsesmessig er jeg bare irriterende lykkelig om dagen, så det er særdels lite underholdning på den fronten. Sånn rent bortsett fra når min kjære skyter revefanden mitt på natta, GJENNOM SOVEROMSVINDU. Det kan det bli gode historier av. Men det får bli en annen gang.


Nok om meg. Det er ikke bare jeg som har blitt kastet ut av "the Hills" og sendt med direktefly rett inn i wisteria lane. Caroline har jo blitt meg, som jeg var, eller i såpesammenheng blitt hu derre blonde arbeidsnarkomane med masse karriæreambisjoner. Lynette trur jeg hu heter. eneste forskjellen er at Caroline ikke har mann og barn, og takk gud for det lissom. Hu er allikevel like distre og har alltid like mye å gjøre. Har vel sett mindre til frøkna etter at vi flyttet sammen enn føre. men who can blame her, hu har jo min gamle jobb, jeg vet alt om det der. det er bare å drite i å prøve å ha noe liv vedsiden av - det tar knekken på deg.

Også har vi Susan da, eller Stine som hu heter her i Damhaugkollektivet. Ene dagen var vi på fylla og herja og plutselig har ho blitt alenemamma. EN liten Bebis skal bo hos oss, og jeg har blitt lissomtante. Hvor sykt er ikke det da?

Livet har altså gått fra å være en unison jentegjeng med hverdag preget av fyll, intriger og sosial overbelastning til å bli en oppussingskåt gårdskjærring, en arbeidsnarkoman og en alenemamma. Gud hjælpe meg!



Jaja, så er no ikke alt som det en gang var. Men det var vel kanskje heller ikke meninga at det skulle bli det. Livet går videre. Nå observerer jeg at det er noen andre som har tatt vår plass. Som kjenner alle, vet alt om alle og er der det skjer alltid. Jeg får si som Caroline. Det er så utrolig deilig at det ikke er oss lenger. Virkelig. Det finnes en tid for alt.